Slutten på en lang reise

Hei igjen kjære lesere.
Som du ser så skjer det lite her om dagen. Og det er kanskje på bakgrunn av mye som har skjedd med flytting, Ghost Town(plateselskapet mitt) og andre private grunner.

Siden 2007, så har jeg jobbet med Depui som låtskriver, musiker, manager, bookingagent, promotær, utgiver og møtt de mest utroligste menneskene man kan treffe gjennom ti år med lidenskap og jobb.
Jeg har fått muligheten til å reise til Kina, USA, England, Danmark, Sverige, Tyskland, Thailand, Skotland, Irland og selvfølgelig Norge en hel masse ganger. Her har jeg opplevd kultur, drukket meg full, mista passet, spilt på nasjonal radioer, vært på TV, truffet ordførere som vil avbildes, sovet i telt, sovet på 5 stjerners hotell, spilt med musikere som har inspirert meg og vært sammen med fans/følgere som har kommet bort med tårer i øynene etter konserter.

Alt dette har i mange år vært min lidenskap, og jeg er så UTROLIG takknemlig for at dere der hjemme og dere som har møtt meg gjennom tykt og tynt. Støttet meg fra jeg var en 23 år gammel gutt som ville reise verden rundt å vise musikken min.

Vel, alt godt har en ende tror jeg. Og jeg tror nå etter 10 år med Depui, så tror jeg det er på tide å dra inn the towel...Jeg har lyst å bruke tiden på andre ting i tiden fremover.
Faktisk på grunn av Depui, så startet jeg Ghost Town i 2012, da jeg ville gi ut musikken min på egenhånd. Noe som endte opp med nasjonale radio listinger, og anmeldelser rundt i verden med kjempekritikker!
Siden dette har jeg jobbet med utrolig mange flinke artister i Norge, Canada, Estland, Tyskland, Danmark, Sverige, USA osv osv.
Jeg trigges veldig av å jobbe fra ide til produkt, og siden jeg velger å tre av i Depui, så ønsker jeg at andre skal få oppleve det jeg har følt på i så mange år. Rett og slett å dyrke en lidenskap som er helt insane!

Veien videre
Jeg kommer absolutt ikke til å slutte å skrive musikk. Planen er faktisk å drive mer på med dette ved siden av. Det kan godt være at jeg til og med gir ut egen musikk, men konsertene kommer til å si stopp etter den neste konserten 24.mai på Aases Verden. Dette handler rett og slett om at muskelaturen min begynner å bli dårlig, og jeg ser ikke for meg å ta en Mick Jagger helt enda :)

Mitt motsvar til Anita Wisløff's kronikk ang kjønnskvotering i Musikkbransjen

Dette innlegget her baseres på denne kronikken Anita skrv 23 Juni
http://www.klassekampen.no/article/20140623/ARTICLE/140629982

I Anita Halmøy Wisløffs kronikk i Klassekampen 23. juni siterte hun fra ett blogginnlegg jeg hadde skrevet 29. mars: «Hva jenter gjør feil i musikkbransjen?» NRK Dagsnytt 18 ringte meg da på mandag og inviterte meg til debatt med Wisløff, men jeg var dessverre utilgjengelig. 

Til mitt forsvar stilte en saklig og klar Svein Harberg (H), leder fra kulturkomiteen på Stortinget opp. Harberg påpekte at man ikke kan drive tvang som et hjelpemiddel til å få inn flere kvinner inn i bransjen, ei heller på festivaler. De artistene som blir valgt ut til Øyafestivalen, Månefestivalen eller andre festivaler håper jeg virkelig blir valgt fordi de er gode artister som publikum har lyst å høre!

I kronikken i Klassekampen ble mine holdninger trukket fram som skrudde vrangforestillinger. Intensjonen min var å skape visshet og fornyelse av tankemønsteret rundt kjønnskvotering i musikkbransjen.
Jeg tror og håper at det blir en bedring av kjønnsbalansen i norsk musikkliv i løpet av kort tid. Jeg jobber daglig med artister som er jenter – i promoselskapet Ghost Town Artist. Vi har en balanse på 50/50 i vårt selskap, og det er vel bedre enn de åtte av 40 Wisløff jobber med som er kvinner? Jeg jobber stort sett med debutartister, mens hun jobber med etablerte og større artister. Disse artistene er lettere å selge inn til arrangører. Forskjellen her er at jeg gjør de små grepene for at kvinnelige artister kommer frem i dag, mens Wisløff klager over at hun ikke får solgt inn sine etablerte artister til festivalene.

Hva er problemet? 

Media sitter indirekte på makten, både i regi av hvem de velger å fronte og ikke minst hvordan de velger å fronte dem som er i søkelyset. Vi har flere dyktige og enerådige damer i bransjen som velger ut artister til TV 2 sin artistgalla, VG lista og diverse andre. Og Wisløff er også en viktig brikke i dette spillet. Jeg oppfordrer henne til å selge flere kvinnelige artister fremover så dette ikke blir en debatt uten fotfeste. 

Hva er feil med damer i musikkbransjen?

Jævla musikkbransje!

Hørt om det før?
Hver gang jeg hører eller ser aviser(som jeg aldri leser ellers), skriver om at Norske jenter må komme seg ut i musikkens verden, så får jeg litt skyldfølelse. Noen som gjør det samme?
Denne posten er ihvertfall en respons på Hanne Sørvåg sitt innlegg på Kjentfolk.

Som noen her inne vet så driver jeg ett Indie-label som heter Ghost Town Artist i Oslo, og via min partner in crime, Geir Wick på Evje. En av mine nøkkelroller i dette selskapet gjøres på bakgrunn av dialog med mine artister. Altså i kraft av en A&R stilling.
Da er min oppgave oppfølging, promo, planlegging og tilrettelegging for artisten sin utgivelse.
Jeg har vært så heldig å få bygge opp Ida Stein og å få jobbe med henne. Før og etter MGP.
Hun er en av de "personene" som virkelig står på og som ikke er redd for å gå på tryne.
Det finnes flere jenter jeg har gleden av å jobbe med som Heidi Andresen, Ida Sofie Holmen, Frida Amundsen, Vilde Lie eller Anine Stang. I love those workingclass girls! 

Her ligger det ofte en del ting som jenter må lære seg. Å tørre! Det gjelder for begge kjønn for F!!
Jeg tør ikke kalle meg noen stor musiker på noen måte, men jeg har satset tid, penger, venner og mitt rykte for at jeg skal gjøre dette 110%. Og jeg kjenner meg veldig fornøyd de gangene jeg har gjennomført turneer i utlandet og spilt på scener med over 6000 mennesker.
 Bør det være noe annerledes for jenter?

Jeg gjør det enkelt.

Her er 11 tips til hva damer kan gjøre annderledes

1. Tør å feile!
2. Lag en bra sang før du tar av deg BH'n
3. Prøv å forstå hvordan andre lykkes. Spørsmål krever svar
4. Legg fra deg tanken om at du lykkes det første året. Dersom du gjør det, så bøyer jeg meg i støvet!
5. En del damer klager mer over hvor vanskelig det å slå igjennom istedenfor å faktisk jobbe for det.
6. Lag en plan. Eventuelt send meg en demo på bent@ghosttown.no så kan vi se om vi kan gjøre det sammen.
7. Drit langt i konkurranser som Emeriganza, Battle of the Bands og sånne ting. De gir deg bare ekstra regninger.
8. Sats 100% på musikk dersom du vil leve av det. En jobb i starten kan være lurt, men det gir ikke nok tid til å fokusere på musikk.
9. Jobb, jobb jobb! Book spillejobber HELE TIDEN!
10. Ha en fet stageact(kostyme, scenerekvisita osv). Refererrer til punkt 2. Pass på!
11. Pass på penga!

Ganezha baner vei for resten av landet

Facebook

Noen av de få gangene hører jeg "hip hop", skal det virkelig mye til for at jeg gir det en sjangs. Men sjangeren Deadbeatz var vel kanskje det som fikk meg interessert. Jeg kaller han en veibaner!

Debutsingelen til Genezha fra Bergen er ikke helt ordinært på noen måte. Den får meg til å slappe av, samtidig som den gjør meg nyskjerrig på hva som skjer next. Spesielt i musikkvidoen som gir meg assisasjoner til ett norsk Daft Punk og Frode Grytten.(Som han er influert av ifølge presseskrivet jeg mottok)

Hans to siste produksjoner ble også anbefalt som måndens singler på "Nattogdag". Samtidig som Gaffa har snust på artisten den siste mnd - også kalt mordersingel.

Artisten er inne i studio allerede nå og jobber med nytt materiale. Så dette er nok ikke siste gang du hører noe fra Bergensgutten.
Vel verdt en sjekk uansett hva slags sjangerelsk du har.

Sigrun Loe Sparboe – Uten at du vet det

Atter en gang så kommer det noen luftige overraskelser fra den Norsktekstlige kanten i Norge. Med en blanding av Kalimba, Fiolin og trekkspill så fanger hun undertegnende!

Før denne soloplaten ble lagd, så har hun gitt ut tre utgivelser sammen med bandet, "Sigrun and the Kitchen band" - som jeg så i Rena under fadderuker i 2010.

Jeg starter med å si at jeg har allerede fått mer sansen for henne som soloartist enn som bandmusiker. Hun leverer fra første spor klokkeklare strofer som smyger til seg lysten for å skru opp volumet på snørebåndet.

Platen inneholder 14 spor hvor teksten kommer godt frem. Det er ikke klissete eller oste. Når man går i denne retningen kan fort bli sammenlignet med Norske visesanger. Men dette er enkelt, ærlig og orginalt. Rett og slett ett friskt pust i forhold til hva som har blitt gjort før! Med enkle ord, så er dette Norsk visemusikk med musikalsk dybde.

Hun minner meg om Trønderen Camilla Sky som ligner litt vokalmessig.

Min favorittlåt er ”Ingen Vet” som har litt mer tempo enn de andre låtene. Dette er kun fordi det gir undertegnende mer mening med up-tempolåter.

Dette er ei plate som du kan sette på når du har besøk av gjester, sitter alene og trenger litt inspirasjon i hverdagen. Det er ihvertfall en flott plate som passer sessongen godt! 

Plateselskap : Tylden/Hummingbird Records

Facebookprofil

Spotify

Wimp

Året da hitmusikken måtte bli vårt levebrød.

Vi er i ferd med å bli et hitbasert samfunn som neglisjerer musikk utenfor boksen.

Mitt navn er Bent Ivar Depui Tversland. Jeg driver Indie-plateselskapet, Ghost Town Artist. Utenom det er jeg medlem i låtskriverforeningen NOPA, FONO og forlaget TONO, hvor jeg har en ekstern ”Song by song deal” kontrakt med Warner Publishing. Selskapet Ghost Town hadde sin opprinnelse i ”hitens år” 2012.

Fra et Indieselskaps synspunkt

I 2009 ble Spotify kjent som et bransjefenomen som raskt skulle forandre forretningsmodellene våre. Nesten samtidig med at det begynte å ta av, i 2010, startet jeg startet å studere Music Management i Rena. Her gikk spørsmålene i gangene. ”Hva skal skje? Hvem har skylda, hvordan skal vi overleve uten CD-salg?”

Der noens død har vært andres glød, har vi gått igjennom flere utskiftninger av arbeidsroller.  EMI er konkurs, flere selskaper legger ned. Hva som er fellesnevneren med dette, skal jeg komme tilbake til senere.

Nye alternativ

Da jeg var på besøk i Cannes på bransjetreffet Midem i januar, kom en eldre franskmann bort til meg. Han var radiovert i Frankrike, og spurte for gøy ”Hva tror du som er ung, er det fremtidig levebrød i musikkbransjen og hvem kommer til å gjenstå?”

Da svarte jeg at pengene ligger (?) i publishing og promoselskaper (låtskriving og produsering)  Alt annet er håpløst i mitt tilfelle, som et indieselskap. Jeg kunne se fargen i ansiktet hans blekne og han ristet på hodet. Jeg argumenterte med at streaming er håpløst for nykommere, før man har 100 band i stallen. Først da kan du tenke longtail-prinsipp. Om det hjelper med dryppene streaming gir, kan man diskutere.  CD salget er like dødt som kulturprogrammet til FRP og konsertmarkedet er presset på grunn av lite salg – ihvertfall i Norge. Sjekk statistikk på www.ifpi.no for rapport.  Allikevel kommer aldri musikk til å stoppe å produseres. Sa jeg og smilte.

Grunnen til promoselskaper overlever er enkel. Det er en jungel der ute som har et narsissistisk behov for å forgylle sin del av Maslow-pyramiden. Altså se ansiktet sitt i avisen, eller høre seg selv på radio så mamma og pappa blir stolt.

Min mening med å forsvare disse antydningene var følgende idé. Publishing som vil si at man selger eller ”pitcher” låter videre til andre større artister/publishingbyrå. Dette skjer ved at man som låtskriver kan produsere musikk til hit-verdenen (radio, reklame, film eller store artister) hjemmefra.

F eks på linje med Hanne Sørvåg, Ketil Schei eller Stargate-duoen, som kan tjene godt av sitt levebrød. Det koster ikke all verdens tid å lage en sang og man kan gjøre det på kveldene etter jobb. Men man trenger et sted å være, utstyr, erfaring med melodier, tracks og så videre. Ikke minst så er TONO såpass hyggelig at de betaler mer enn gode nok utbetalinger i året til låtskriveren.

Spotify og Wimp

Jeg som plateselskap kan følge med på hvem av mine artister som blir avspilt på nett. Gjennom aggregatoren Phonofile følger jeg med for å få innsikt i hvilke av artistene som er mest ettertraktet og flinke til å promotere seg selv. Det som alltid gjenspeiler seg er låtene som har mye med ”hiter” å gjøre. To av mine mest strømmede artister, Ida Stein og Depui har en fellesnevner. ”Wimp”. Eller Trofast med låten Magaluf som jeg har promotert. Den har nesten 200.000 streams på Spotify. Jeg er fremdeles uavheingig som plateselskap.

En av mine første singelutgivelser på egenhånd var med sangen ”Manhood”, av Depui. Denne låten fikk god dekning på landets radiostasjoner og blogger. Den ble til og med spilt under OL i London i fjor. Når man tenker over dette, så bør jo det appellere til et massivt publikum?

Det gjorde det altså ikke, selv om den ble spilt en gang på NRK. Ikke lenge etter fikk jeg vite av en av mine kontakter i Wimp at ”Manhood” var anbefalt på deres  Fredagsliste. Da snakker vi andre boller !

Spillelista gjorde at sangen fikk over 8000 streams ekstra. (ikke mye, men, men) Alt i alt er det resultatet av markedsføringsverdien jeg sikter til.

Når jeg gav ut Ida Stein sin første singel ”The Darkest Eyes”, hadde jeg kanskje flaks med timingen. I forkant av releasen fikk jeg vite at Wimp skulle ha en nykommerkampanje samme uke som utgivelsen. Jeg meldte Ida opp på interesselisten, og hun ble plukket ut. Hun fikk eksponering på forsiden, spillelister, bloggen og andre ting. Pluss at jeg igangsatte pressearbeid.

Ida fikk har fått en kjempefin start på sin karriere som musiker. Nå er hun bosatt i Køhln og spiller jevnlig konserter i Tyskland. Med sine 60.000 streams på to låter, har hun tjent ca 1700 kr minus mine % for å gjøre jobben. Det utgjør ca. 400kr. Igjen, no longtail!

Jeg har tidligere solgt inn flere saker til aviser, singler på nasjonale radiolistinger og TV-intervjuer, vedrørende band jeg jobber med. Ingen av disse kan måle seg med resultateffekten til Wimp eller Spotify.

Kredibelt eller husleie?

Min forretningsmodell er relativ enkel. Jeg forhandler pakkepriser med artister/managere i Norge (foreløpig) på hvor mye arbeid som skal nedlegges i prosjektet. Altså som et promoselskap, advokatbyrå eller lignende. Forskjellen er at jeg tenker kortsiktig og samtidig langsiktig for egen del. Mine klienter leier meg inn som rådgiver, konsulent, promotør og noen ganger kaller de meg for manager eller plateselskapet.  Alt ettersom.

Fordelen er at jeg tar prosenter av salget som kommer inn, i tillegg til en fastpris som dekker mine utgifter. Det kommer til gode når jeg en gang har en stor nok katalog.

Minuset med modellen er at jeg ikke kan velge og vrake musikken jeg aller helst vil jobbe med. Det setter en del sperrer på det å ha en konkurransedyktig pris i forhold til resten av bransjen. Det kan til tider suge ut litt av motivasjonen min som musikkelsker.

Min optimale artist å jobbe med er per i dag en 20 år gammel jente med masse karisma, unikt talent, som jobber hardt på egenhånd, har positiv utstråling, som har et bookingselskap og alt det der. Det setter litt grenser for min modell dessverre, også  siden 20 år gamle jenter sjelden har den type sum jeg tar for mine tjenester. Så må jeg finne musikk hvor artistene er pengesterke. Altså, arbeidsfolk som ikke har mulighet til å satse 100 % på musikken som levebrød.

Derfor har jeg funnet en annen type nisje i musikkbransjen, rock/metal/americana/folk/electronika også videre. Her kommer dessverre streamingtjenestene inn igjen.

Jeg oppfordrer deg til å ta en titt på hva Wimp eller Spotify har lagt ut på sine ”What´s New”-lister . Wimp reklamerer for at alt de anbefaler er vurdert redaksjonelt. Redaksjonen består av tidligere journalister fra troverdige nettsider som Groove, folk i tidligere PR-byråer og andre musikkildsjeler. Den troverdigheten varer dessverre ikke evig.

Når jeg ser hva den ”redaksjonelle” musikktjenesten Wimp anbefaler, er det nesten likt som alle de andre netttjenestene som Spotify, iTunes og Dagbladet.

Konkluksjon

Fra et plateselskaps syn, mener jeg at man er smart dersom man ”bare” satser på å utgi hitmusikk som generer nok interesse fra Wimp og Spotify. Sånn at de anbefaler musikken. Vi skal jo tross alt prøve å kompensere for det tapte CD-salget, sant? Og da må man jo ha streaming hits!

Jeg tror ikke at noen av de to aktørene kommer til å fronte mine artister som er i nisjelandet. Lefty & Tin Can Sellers, Dugg, Tripod, eller lignende. Det er for mye arbeiderklasse i musikken.

Derfor oppfordrer jeg Spotify, Wimp og så MANGE som mulig til å lage en sjangerinndelinger til sine lister. For eksempel sånn som Digster eller Sounddrop har gjort. Da kan man finne det beste fra hver sjanger og ikke bare ett massepublikum som er forutbestemt, slik det er i dag. Den store hiten er den som vinner, jeg godtar det. Slik har det alltid vært. Men jeg er fremdeles med i utviklingen av det som kommer til å bli hørt på i årene fremover. Og da ønsker jeg åpning for å ha flere sider av musikkens innhold tilgjengelig.

EMI har gått konkurs. Min teori er at de bare produserte lojal musikk (med andre ord bra og troverdig musikk) som gjorde at de (tydeligvis?) fikk for liten drahjelp fra andre. Ikke la det bli sånn at plateselskapene mister sin motivasjon. I hvert fall ikke oss som vil gi ut musikk med sjel i!

###

Ingrid Olava svever mellom to planeter

Ok. Jeg gir meg!

Ingrid Olava klarte nok en gang å dra meg inn i hennes verden, fylt av synther, suggererende tekster fylt av koring og mystikk. Hun drar deg inn i spørsmålsland - som suger deg tilbake i løpet av 44 korte minutt.

Det sies i presseskrivet at hun har skrevet dette albumet via en reise fra 2011 og 2012 – gjennom Berlin, LA og Stockholm. Noen ”plasser” i albumet får man også denne feelingen. Der det kan skårte litt på den røde tråden i albumet – i og med at det valser litt mellom elektronika, kassegitar pop og forvrengte pianoeffekter. (fy!) Så måtte det to gjennomlyttinger før jeg virkelig forstod greia.

Noe av det jeg liker aller best i låtene er koringene til Olava hvor hun er seg selv som danser mellom to personligheter. Den ene litt mystisk og den andre hjerteskjærende, forlatt og som minner deg litt om den supersøte Chloe Grace Moretz uten kostyme i Kick Ass filmen. Men bare vent til hun blir ”hit-girl”! Litt samme feeling?

Mine topp låter i albumet er uten tvil Dark-Eyed December som gjenspeiler den gode gamle rolige Olava. Som gjorde fikk meg til å bli avstandsforelsket i denne piken rundt 2009 på Kick i Kristiansand.

Nr to er sangen ”Black Box” som garantert kommer til å gi publikum dansenykker på konserter. Oppbyggingen fra start til refreng er det som tenner.

Hjemmeside

Facebook

Her er forresten Ingrid Olava sin turnéliste hvis det lar seg friste

Fredag 20. september     Horten Stallen

Lørdag 21. september    Oslo Rockefeller

Fredag 27. september     Grimstad Bluebox

Lørdag 28. september    Tønsberg Total

Onsdag 2. oktober           Kristiansand Kick Scene

Torsdag 3. oktober          Haugesund Festiviteten

Fredag 4. oktober            Stavanger Folken

Lørdag 5. oktober            Bergen USF-Sardinen

Onsdag 9. oktober           Drammen Union Scene

Torsdag 10.okt                  Tromsø Driv

Fredag 11.okt                    Bodø Sinus

Lørdag 12.okt                     Stavern Det Gule Galleri

Onsdag 16.okt                   Ullensaker Herredshuset

Torsdag 17.okt                  Lillehammer Kulturhuset Banken

Fredag 18.okt                    Trondheim Byscenen

Lørdag 19.okt                     Askim Kulturhus

Ôsk sin "EP"

Ôsk

Bandet som kommer fra Trondheim, kom i dag ut med sin EP som også bare heter ”EP”. Første låten fra 45 tommeren som heter ”The Gesture I Just made Means I Love you” kunne godt vært med i en tittelkonkurranse med ”Manic Street Preachers” sin sang ”If you toleratet this, then your children will be next” med ca like mange stavelser. Vel, sett bort ifra dette.

Bandet har allerede høstet terningkast 5 i Adressavisa og motatt god omtale fra Afteposten.

Tidligere har de gjestet flere intimscener rundt om i landet, by:larm og Pstereo for å nevne noen. De er for tiden ute på releaseturne med sitt nyfødte barn.(se hjemmeside)

Musikken blir beskrevet som ”Melankolsk visepop med elementer av folk”.

Når undertegnende hører på låtene, så kjennes det litt mer ut som ett laidback jazzy utrykk. Som kan minne om en mannlig Nora Jones. Kanskje litt mer avslappet. Eller den Trønderske Egil Olsen i ny forkledning.

Ut ifra hva man kan høre på innspillingen, så preges den sterkt av kassegitarer, messinginstrumenter og en forsiktig, men trygg vokal i bunn.

Jeg tipper ôsk kommer til å smelte en stor målgruppe i Norge, og jeg ser heller ikke bort ifra at de kan få tak i noen utenlandske fans om de jobber i den retningen. Musikken bør høres med ett glass portvin, eller når du skal lage en god middag til din bedre halvdel.

Hjemmeside 

Facebook

Skrevet av Bent Ivar Depui Tversland