Ganezha baner vei for resten av landet

Facebook

Noen av de få gangene hører jeg "hip hop", skal det virkelig mye til for at jeg gir det en sjangs. Men sjangeren Deadbeatz var vel kanskje det som fikk meg interessert. Jeg kaller han en veibaner!

Debutsingelen til Genezha fra Bergen er ikke helt ordinært på noen måte. Den får meg til å slappe av, samtidig som den gjør meg nyskjerrig på hva som skjer next. Spesielt i musikkvidoen som gir meg assisasjoner til ett norsk Daft Punk og Frode Grytten.(Som han er influert av ifølge presseskrivet jeg mottok)

Hans to siste produksjoner ble også anbefalt som måndens singler på "Nattogdag". Samtidig som Gaffa har snust på artisten den siste mnd - også kalt mordersingel.

Artisten er inne i studio allerede nå og jobber med nytt materiale. Så dette er nok ikke siste gang du hører noe fra Bergensgutten.
Vel verdt en sjekk uansett hva slags sjangerelsk du har.

Sigrun Loe Sparboe – Uten at du vet det

Atter en gang så kommer det noen luftige overraskelser fra den Norsktekstlige kanten i Norge. Med en blanding av Kalimba, Fiolin og trekkspill så fanger hun undertegnende!

Før denne soloplaten ble lagd, så har hun gitt ut tre utgivelser sammen med bandet, "Sigrun and the Kitchen band" - som jeg så i Rena under fadderuker i 2010.

Jeg starter med å si at jeg har allerede fått mer sansen for henne som soloartist enn som bandmusiker. Hun leverer fra første spor klokkeklare strofer som smyger til seg lysten for å skru opp volumet på snørebåndet.

Platen inneholder 14 spor hvor teksten kommer godt frem. Det er ikke klissete eller oste. Når man går i denne retningen kan fort bli sammenlignet med Norske visesanger. Men dette er enkelt, ærlig og orginalt. Rett og slett ett friskt pust i forhold til hva som har blitt gjort før! Med enkle ord, så er dette Norsk visemusikk med musikalsk dybde.

Hun minner meg om Trønderen Camilla Sky som ligner litt vokalmessig.

Min favorittlåt er ”Ingen Vet” som har litt mer tempo enn de andre låtene. Dette er kun fordi det gir undertegnende mer mening med up-tempolåter.

Dette er ei plate som du kan sette på når du har besøk av gjester, sitter alene og trenger litt inspirasjon i hverdagen. Det er ihvertfall en flott plate som passer sessongen godt! 

Plateselskap : Tylden/Hummingbird Records

Facebookprofil

Spotify

Wimp

Året da hitmusikken måtte bli vårt levebrød.

Vi er i ferd med å bli et hitbasert samfunn som neglisjerer musikk utenfor boksen.

Mitt navn er Bent Ivar Depui Tversland. Jeg driver Indie-plateselskapet, Ghost Town Artist. Utenom det er jeg medlem i låtskriverforeningen NOPA, FONO og forlaget TONO, hvor jeg har en ekstern ”Song by song deal” kontrakt med Warner Publishing. Selskapet Ghost Town hadde sin opprinnelse i ”hitens år” 2012.

Fra et Indieselskaps synspunkt

I 2009 ble Spotify kjent som et bransjefenomen som raskt skulle forandre forretningsmodellene våre. Nesten samtidig med at det begynte å ta av, i 2010, startet jeg startet å studere Music Management i Rena. Her gikk spørsmålene i gangene. ”Hva skal skje? Hvem har skylda, hvordan skal vi overleve uten CD-salg?”

Der noens død har vært andres glød, har vi gått igjennom flere utskiftninger av arbeidsroller.  EMI er konkurs, flere selskaper legger ned. Hva som er fellesnevneren med dette, skal jeg komme tilbake til senere.

Nye alternativ

Da jeg var på besøk i Cannes på bransjetreffet Midem i januar, kom en eldre franskmann bort til meg. Han var radiovert i Frankrike, og spurte for gøy ”Hva tror du som er ung, er det fremtidig levebrød i musikkbransjen og hvem kommer til å gjenstå?”

Da svarte jeg at pengene ligger (?) i publishing og promoselskaper (låtskriving og produsering)  Alt annet er håpløst i mitt tilfelle, som et indieselskap. Jeg kunne se fargen i ansiktet hans blekne og han ristet på hodet. Jeg argumenterte med at streaming er håpløst for nykommere, før man har 100 band i stallen. Først da kan du tenke longtail-prinsipp. Om det hjelper med dryppene streaming gir, kan man diskutere.  CD salget er like dødt som kulturprogrammet til FRP og konsertmarkedet er presset på grunn av lite salg – ihvertfall i Norge. Sjekk statistikk på www.ifpi.no for rapport.  Allikevel kommer aldri musikk til å stoppe å produseres. Sa jeg og smilte.

Grunnen til promoselskaper overlever er enkel. Det er en jungel der ute som har et narsissistisk behov for å forgylle sin del av Maslow-pyramiden. Altså se ansiktet sitt i avisen, eller høre seg selv på radio så mamma og pappa blir stolt.

Min mening med å forsvare disse antydningene var følgende idé. Publishing som vil si at man selger eller ”pitcher” låter videre til andre større artister/publishingbyrå. Dette skjer ved at man som låtskriver kan produsere musikk til hit-verdenen (radio, reklame, film eller store artister) hjemmefra.

F eks på linje med Hanne Sørvåg, Ketil Schei eller Stargate-duoen, som kan tjene godt av sitt levebrød. Det koster ikke all verdens tid å lage en sang og man kan gjøre det på kveldene etter jobb. Men man trenger et sted å være, utstyr, erfaring med melodier, tracks og så videre. Ikke minst så er TONO såpass hyggelig at de betaler mer enn gode nok utbetalinger i året til låtskriveren.

Spotify og Wimp

Jeg som plateselskap kan følge med på hvem av mine artister som blir avspilt på nett. Gjennom aggregatoren Phonofile følger jeg med for å få innsikt i hvilke av artistene som er mest ettertraktet og flinke til å promotere seg selv. Det som alltid gjenspeiler seg er låtene som har mye med ”hiter” å gjøre. To av mine mest strømmede artister, Ida Stein og Depui har en fellesnevner. ”Wimp”. Eller Trofast med låten Magaluf som jeg har promotert. Den har nesten 200.000 streams på Spotify. Jeg er fremdeles uavheingig som plateselskap.

En av mine første singelutgivelser på egenhånd var med sangen ”Manhood”, av Depui. Denne låten fikk god dekning på landets radiostasjoner og blogger. Den ble til og med spilt under OL i London i fjor. Når man tenker over dette, så bør jo det appellere til et massivt publikum?

Det gjorde det altså ikke, selv om den ble spilt en gang på NRK. Ikke lenge etter fikk jeg vite av en av mine kontakter i Wimp at ”Manhood” var anbefalt på deres  Fredagsliste. Da snakker vi andre boller !

Spillelista gjorde at sangen fikk over 8000 streams ekstra. (ikke mye, men, men) Alt i alt er det resultatet av markedsføringsverdien jeg sikter til.

Når jeg gav ut Ida Stein sin første singel ”The Darkest Eyes”, hadde jeg kanskje flaks med timingen. I forkant av releasen fikk jeg vite at Wimp skulle ha en nykommerkampanje samme uke som utgivelsen. Jeg meldte Ida opp på interesselisten, og hun ble plukket ut. Hun fikk eksponering på forsiden, spillelister, bloggen og andre ting. Pluss at jeg igangsatte pressearbeid.

Ida fikk har fått en kjempefin start på sin karriere som musiker. Nå er hun bosatt i Køhln og spiller jevnlig konserter i Tyskland. Med sine 60.000 streams på to låter, har hun tjent ca 1700 kr minus mine % for å gjøre jobben. Det utgjør ca. 400kr. Igjen, no longtail!

Jeg har tidligere solgt inn flere saker til aviser, singler på nasjonale radiolistinger og TV-intervjuer, vedrørende band jeg jobber med. Ingen av disse kan måle seg med resultateffekten til Wimp eller Spotify.

Kredibelt eller husleie?

Min forretningsmodell er relativ enkel. Jeg forhandler pakkepriser med artister/managere i Norge (foreløpig) på hvor mye arbeid som skal nedlegges i prosjektet. Altså som et promoselskap, advokatbyrå eller lignende. Forskjellen er at jeg tenker kortsiktig og samtidig langsiktig for egen del. Mine klienter leier meg inn som rådgiver, konsulent, promotør og noen ganger kaller de meg for manager eller plateselskapet.  Alt ettersom.

Fordelen er at jeg tar prosenter av salget som kommer inn, i tillegg til en fastpris som dekker mine utgifter. Det kommer til gode når jeg en gang har en stor nok katalog.

Minuset med modellen er at jeg ikke kan velge og vrake musikken jeg aller helst vil jobbe med. Det setter en del sperrer på det å ha en konkurransedyktig pris i forhold til resten av bransjen. Det kan til tider suge ut litt av motivasjonen min som musikkelsker.

Min optimale artist å jobbe med er per i dag en 20 år gammel jente med masse karisma, unikt talent, som jobber hardt på egenhånd, har positiv utstråling, som har et bookingselskap og alt det der. Det setter litt grenser for min modell dessverre, også  siden 20 år gamle jenter sjelden har den type sum jeg tar for mine tjenester. Så må jeg finne musikk hvor artistene er pengesterke. Altså, arbeidsfolk som ikke har mulighet til å satse 100 % på musikken som levebrød.

Derfor har jeg funnet en annen type nisje i musikkbransjen, rock/metal/americana/folk/electronika også videre. Her kommer dessverre streamingtjenestene inn igjen.

Jeg oppfordrer deg til å ta en titt på hva Wimp eller Spotify har lagt ut på sine ”What´s New”-lister . Wimp reklamerer for at alt de anbefaler er vurdert redaksjonelt. Redaksjonen består av tidligere journalister fra troverdige nettsider som Groove, folk i tidligere PR-byråer og andre musikkildsjeler. Den troverdigheten varer dessverre ikke evig.

Når jeg ser hva den ”redaksjonelle” musikktjenesten Wimp anbefaler, er det nesten likt som alle de andre netttjenestene som Spotify, iTunes og Dagbladet.

Konkluksjon

Fra et plateselskaps syn, mener jeg at man er smart dersom man ”bare” satser på å utgi hitmusikk som generer nok interesse fra Wimp og Spotify. Sånn at de anbefaler musikken. Vi skal jo tross alt prøve å kompensere for det tapte CD-salget, sant? Og da må man jo ha streaming hits!

Jeg tror ikke at noen av de to aktørene kommer til å fronte mine artister som er i nisjelandet. Lefty & Tin Can Sellers, Dugg, Tripod, eller lignende. Det er for mye arbeiderklasse i musikken.

Derfor oppfordrer jeg Spotify, Wimp og så MANGE som mulig til å lage en sjangerinndelinger til sine lister. For eksempel sånn som Digster eller Sounddrop har gjort. Da kan man finne det beste fra hver sjanger og ikke bare ett massepublikum som er forutbestemt, slik det er i dag. Den store hiten er den som vinner, jeg godtar det. Slik har det alltid vært. Men jeg er fremdeles med i utviklingen av det som kommer til å bli hørt på i årene fremover. Og da ønsker jeg åpning for å ha flere sider av musikkens innhold tilgjengelig.

EMI har gått konkurs. Min teori er at de bare produserte lojal musikk (med andre ord bra og troverdig musikk) som gjorde at de (tydeligvis?) fikk for liten drahjelp fra andre. Ikke la det bli sånn at plateselskapene mister sin motivasjon. I hvert fall ikke oss som vil gi ut musikk med sjel i!

###