Vi er i ferd med å
bli et hitbasert samfunn som neglisjerer musikk utenfor boksen.
Mitt navn er Bent
Ivar Depui Tversland. Jeg driver Indie-plateselskapet, Ghost Town Artist.
Utenom det er jeg medlem i låtskriverforeningen NOPA, FONO og forlaget TONO,
hvor jeg har en ekstern ”Song by song deal” kontrakt med Warner Publishing.
Selskapet Ghost Town hadde sin opprinnelse i ”hitens år” 2012.
Fra et
Indieselskaps synspunkt
I 2009 ble Spotify
kjent som et bransjefenomen som raskt skulle forandre forretningsmodellene
våre. Nesten samtidig med at det begynte å ta av, i 2010, startet jeg startet å
studere Music Management i Rena. Her gikk spørsmålene i gangene. ”Hva skal
skje? Hvem har skylda, hvordan skal vi overleve uten CD-salg?”
Der noens død har
vært andres glød, har vi gått igjennom flere utskiftninger av arbeidsroller.
EMI er konkurs, flere selskaper legger ned. Hva som er fellesnevneren med
dette, skal jeg komme tilbake til senere.
Nye alternativ
Da jeg var på besøk
i Cannes på bransjetreffet Midem i januar, kom en eldre franskmann bort til
meg. Han var radiovert i Frankrike, og spurte for gøy ”Hva tror du som er ung,
er det fremtidig levebrød i musikkbransjen og hvem kommer til å gjenstå?”
Da svarte jeg at
pengene ligger (?) i publishing og promoselskaper (låtskriving og produsering)
Alt annet er håpløst i mitt tilfelle, som et indieselskap. Jeg kunne se
fargen i ansiktet hans blekne og han ristet på hodet. Jeg argumenterte med at
streaming er håpløst for nykommere, før man har 100 band i stallen. Først da
kan du tenke longtail-prinsipp. Om det hjelper med dryppene streaming gir, kan
man diskutere. CD salget er like dødt som kulturprogrammet til FRP og
konsertmarkedet er presset på grunn av lite salg – ihvertfall i Norge. Sjekk
statistikk på
www.ifpi.no for rapport. Allikevel kommer aldri musikk
til å stoppe å produseres. Sa jeg og smilte.
Grunnen til
promoselskaper overlever er enkel. Det er en jungel der ute som har et
narsissistisk behov for å forgylle sin del av Maslow-pyramiden. Altså se
ansiktet sitt i avisen, eller høre seg selv på radio så mamma og pappa blir
stolt.
Min mening med å
forsvare disse antydningene var følgende idé. Publishing som vil si at man
selger eller ”pitcher” låter videre til andre større artister/publishingbyrå.
Dette skjer ved at man som låtskriver kan produsere musikk til hit-verdenen
(radio, reklame, film eller store artister) hjemmefra.
F eks på linje med
Hanne Sørvåg, Ketil Schei eller Stargate-duoen, som kan tjene godt av sitt
levebrød. Det koster ikke all verdens tid å lage en sang og man kan gjøre det
på kveldene etter jobb. Men man trenger et sted å være, utstyr, erfaring med
melodier, tracks og så videre. Ikke minst så er TONO såpass hyggelig at de
betaler mer enn gode nok utbetalinger i året til låtskriveren.
Spotify og Wimp
Jeg som
plateselskap kan følge med på hvem av mine artister som blir avspilt på nett.
Gjennom aggregatoren Phonofile følger jeg med for å få innsikt i hvilke av
artistene som er mest ettertraktet og flinke til å promotere seg selv. Det som
alltid gjenspeiler seg er låtene som har mye med ”hiter” å gjøre. To av mine
mest strømmede artister, Ida Stein og Depui har en fellesnevner. ”Wimp”. Eller
Trofast med låten Magaluf som jeg har promotert. Den har nesten 200.000 streams
på Spotify. Jeg er fremdeles uavheingig som plateselskap.
En av mine første
singelutgivelser på egenhånd var med sangen ”Manhood”, av Depui. Denne låten
fikk god dekning på landets radiostasjoner og blogger. Den ble til og med spilt
under OL i London i fjor. Når man tenker over dette, så bør jo det appellere til
et massivt publikum?
Det gjorde det
altså ikke, selv om den ble spilt en gang på NRK. Ikke lenge etter fikk jeg
vite av en av mine kontakter i Wimp at ”Manhood” var anbefalt på deres
Fredagsliste. Da snakker vi andre boller !
Spillelista gjorde
at sangen fikk over 8000 streams ekstra. (ikke mye, men, men) Alt i alt er det
resultatet av markedsføringsverdien jeg sikter til.
Når jeg gav ut Ida
Stein sin første singel ”The Darkest Eyes”, hadde jeg kanskje flaks med
timingen. I forkant av releasen fikk jeg vite at Wimp skulle ha en
nykommerkampanje samme uke som utgivelsen. Jeg meldte Ida opp på
interesselisten, og hun ble plukket ut. Hun fikk eksponering på forsiden,
spillelister, bloggen og andre ting. Pluss at jeg igangsatte pressearbeid.
Ida fikk har fått
en kjempefin start på sin karriere som musiker. Nå er hun bosatt i Køhln og
spiller jevnlig konserter i Tyskland. Med sine 60.000 streams på to låter, har
hun tjent ca 1700 kr minus mine % for å gjøre jobben. Det utgjør ca. 400kr.
Igjen, no longtail!
Jeg har tidligere
solgt inn flere saker til aviser, singler på nasjonale radiolistinger og
TV-intervjuer, vedrørende band jeg jobber med. Ingen av disse kan måle seg med
resultateffekten til Wimp eller Spotify.
Kredibelt eller
husleie?
Min
forretningsmodell er relativ enkel. Jeg forhandler pakkepriser med
artister/managere i Norge (foreløpig) på hvor mye arbeid som skal nedlegges i
prosjektet. Altså som et promoselskap, advokatbyrå eller lignende. Forskjellen
er at jeg tenker kortsiktig og samtidig langsiktig for egen del. Mine klienter
leier meg inn som rådgiver, konsulent, promotør og noen ganger kaller de meg
for manager eller plateselskapet. Alt ettersom.
Fordelen er at jeg
tar prosenter av salget som kommer inn, i tillegg til en fastpris som dekker
mine utgifter. Det kommer til gode når jeg en gang har en stor nok katalog.
Minuset med
modellen er at jeg ikke kan velge og vrake musikken jeg aller helst vil jobbe
med. Det setter en del sperrer på det å ha en konkurransedyktig pris i forhold
til resten av bransjen. Det kan til tider suge ut litt av motivasjonen min som
musikkelsker.
Min optimale artist
å jobbe med er per i dag en 20 år gammel jente med masse karisma, unikt talent,
som jobber hardt på egenhånd, har positiv utstråling, som har et bookingselskap
og alt det der. Det setter litt grenser for min modell dessverre, også
siden 20 år gamle jenter sjelden har den type sum jeg tar for mine
tjenester. Så må jeg finne musikk hvor artistene er pengesterke. Altså, arbeidsfolk
som ikke har mulighet til å satse 100 % på musikken som levebrød.
Derfor har jeg
funnet en annen type nisje i musikkbransjen,
rock/metal/americana/folk/electronika også videre. Her kommer dessverre
streamingtjenestene inn igjen.
Jeg oppfordrer deg
til å ta en titt på hva Wimp eller Spotify har lagt ut på sine ”What´s
New”-lister . Wimp reklamerer for at alt de anbefaler er vurdert redaksjonelt.
Redaksjonen består av tidligere journalister fra troverdige nettsider som
Groove, folk i tidligere PR-byråer og andre musikkildsjeler. Den troverdigheten
varer dessverre ikke evig.
Når jeg ser hva den
”redaksjonelle” musikktjenesten Wimp anbefaler, er det nesten likt som alle de
andre netttjenestene som Spotify, iTunes og Dagbladet.
Konkluksjon
Fra et
plateselskaps syn, mener jeg at man er smart dersom man ”bare” satser på å utgi
hitmusikk som generer nok interesse fra Wimp og Spotify. Sånn at de anbefaler
musikken. Vi skal jo tross alt prøve å kompensere for det tapte CD-salget,
sant? Og da må man jo ha streaming hits!
Jeg tror ikke at
noen av de to aktørene kommer til å fronte mine artister som er i nisjelandet.
Lefty & Tin Can Sellers, Dugg, Tripod, eller lignende. Det er for mye
arbeiderklasse i musikken.
Derfor oppfordrer
jeg Spotify, Wimp og så MANGE som mulig til å lage en sjangerinndelinger til
sine lister. For eksempel sånn som Digster eller Sounddrop har gjort. Da kan
man finne det beste fra hver sjanger og ikke bare ett massepublikum som er
forutbestemt, slik det er i dag. Den store hiten er den som vinner, jeg godtar
det. Slik har det alltid vært. Men jeg er fremdeles med i utviklingen av det
som kommer til å bli hørt på i årene fremover. Og da ønsker jeg åpning for å ha
flere sider av musikkens innhold tilgjengelig.
EMI har gått
konkurs. Min teori er at de bare produserte lojal musikk (med andre ord bra og
troverdig musikk) som gjorde at de (tydeligvis?) fikk for liten drahjelp fra
andre. Ikke la det bli sånn at plateselskapene mister sin motivasjon. I hvert
fall ikke oss som vil gi ut musikk med sjel i!
###
