(Sir Bob Geldof)Idag kikket jeg på en facebook venn sin status Hilde Killingsdalen som er en dedikert musikkelsker og mennings-ytrer i den tredje verden.
Hun hadde postet en sak om Sir Bob Geldof som mente at unge rockere burde stå tydligere frem med tekstene sine. Det er selvsagt lett å kjenne seg igjen med enkelte musikere som ikke bryr seg om hva de skriver om.
Her kan du lese artikkelen
Min tanke om dette
Siden jeg begynte å skrive musikk, så har jeg alltid vært av den tanken at "det er til andre enn meg selv". FORDI! Musikk høres av andre, og den oppfattes på mange forskjellige måter, som politisk, symbolsk eller som en kulturarv vi har bært videre. Når jeg skriver sanger som "Start Healing" eller "Here We Go" så tenker jeg først og fremst på hva jeg vil få ut av teksten. Det er ofte ting som griper meg som blir skrevet om. Ellers er det en "død" tekst i mine øyne, som ikke fortjener å bli spilt. Ett godt eksempel er denne låta som har INGEN form for selvrespekt. Jeg blir rett og slett forbanna over at det går ann å ha så lite innsikt om hva man skriver om. "Wich seat will I pick?"
Men tilbake til hvordan jeg skriver sanger. Start Healing handler basicly om å slutte å tenke negativt og heller se fremover. En hyllest til det deprimerte folket kan du si. Sangen kan du høre her.
Hvor blir alle de tøffe rockerene av?
Honningbarna har klart til en viss grad å få frem menninger om treige byrokrater eller gamlinger som ikke får fram fingeren. Dette tror jeg er en av mange grunner til at de slo hardt igjennom. De tør å si sine menninger, og driter i hva folk sier om tekstene. Sånt trengs.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar